Dmitri Mendeleev publiserte det første allment anerkjente periodiske systemet i 1869. Han ordnet grunnstoffene etter atomvekt og la merke til at egenskapene gjentok seg med jevne mellomrom. Han la igjen hull for grunnstoffer som ennå ikke var oppdaget og forutså egenskapene deres. Da gallium og germanium ble funnet, stemte spådommene hans overens. Periodesystemet ble det organiserende rammeverket for kjemi.

Det moderne periodesystemet ordner grunnstoffene etter atomnummer, ikke atomvekt. Det har 118 grunnstoffer, organisert i perioder (rader) og grupper (kolonner). Grunnstoffer i samme gruppe har samme antall valenselektroner og lignende kjemiske egenskaper. Gruppe 1-grunnstoffer er alkalimetaller. Gruppe 18-grunnstoffer er edelgasser. Tabellen er delt inn i blokker: s, p, d og f, basert på hvilket elektronundernivå som fylles.

Periodesystemet viser trender. Atomradius avtar over en periode og øker nedover en gruppe. Ioniseringsenergi øker over en periode og avtar nedover en gruppe. Elektronegativitet følger samme mønster. Disse trendene forklares av den økende kjerneladningen og skjermingseffekten av indre elektroner.

Periodesystemet er mer enn et diagram. Det er et prediktivt verktøy. Å kjenne posisjonen til et element forteller deg dets egenskaper, dets reaktivitet og dets sannsynlige forbindelser. Det er kartet over den kjemiske verden.