Tubaen er det største og lavest tonefallende messinginstrumentet i vanlig bruk. Den brede, koniske boringen og den store klokken produserer en dyp, resonant tone som forankrer messingseksjonen og ofte hele ensemblet.

I orkesteret forsterker tubaen basslinjen og gir tyngde i klimaks. I konsert- og marsjorkestre er den like viktig. Solorepertoaret, om enn mindre enn for høyere messingblåsere, har vokst betraktelig, og dyktige tubaister demonstrerer overraskende smidighet og lyrisk evne.

Instrumentet er fysisk krevende på grunn av størrelsen og det nødvendige luftvolumet. Det finnes forskjellige størrelser og tonearter på tubaer for ulike ensemblebehov. Tubas rolle er grunnleggende: når den spilles godt, får hele ensemblet stabilitet og varme; når den er fraværende eller svak, kan teksturen føles ufullstendig.

Få lyder er så tilfredsstillende som en rik, godt støttet tubatone nederst i en akkord.