Når en planet passerer foran stjernen sin, blokkerer den en liten brøkdel av stjernens lys. Denne nedgangen i lysstyrke er transittmetoden for å oppdage eksoplaneter. Det er den mest produktive teknikken innen eksoplanetvitenskap, ansvarlig for tusenvis av oppdagelser. Kepler-ferden alene fant over 2600 planeter ved hjelp av denne metoden.

Passasjen er liten. En planet på størrelse med Jupiter som passerer en stjerne på størrelse med Solen, demper den med omtrent 1 prosent. En planet på størrelse med Jorden demper den med 0,01 prosent, noe som er som å oppdage en flue som passerer en billykt. Måling av slike små fall krever ekstremt presis fotometri. Romteleskoper er ideelle fordi de unngår atmosfærens uskarphet og lysstyrkeeffekter.

Transittmetoden avslører mer enn planetens eksistens. Dybden på fallet forteller oss planetens størrelse i forhold til stjernen. Tiden mellom transittene forteller oss dens omløpstid. Hvis vi kjenner stjernens størrelse, vet vi planetens størrelse. Hvis vi også måler stjernens radiale hastighetsvingninger, vet vi planetens masse. Størrelse og masse gir sammen tetthet, som antyder om planeten er steinete, gassformet eller vannaktig.

Transitter lar oss også studere atmosfærer. Når stjernelys passerer gjennom en planets atmosfære under transitt, absorberes noen bølgelengder. Ved å sammenligne spekteret under transitt med spekteret utenfor, kan astronomer oppdage molekyler som vann, metan og karbondioksid. James Webb-romteleskopet gjør dette nå.