Hendelseshorisonten er punktet uten vei tilbake rundt et svart hull. Kryss den, og ingenting kan unnslippe, ikke engang lys. Det er ikke en fysisk overflate. Det finnes ingen vegg, ingen membran, intet tegn. Det er en grense i romtiden definert av tyngdekraften.

Størrelsen på hendelseshorisonten avhenger av massen til det sorte hullet. Schwarzschild-radiusen, oppkalt etter Karl Schwarzschild, som løste Einsteins ligninger for et ikke-roterende sort hull i 1916, er radiusen til hendelseshorisonten. For et sort hull er solens masse omtrent 3 kilometer. For det supermassive sorte hullet i sentrum av Melkeveien er den omtrent 12 millioner kilometer.

Ved hendelseshorisonten er unnslippningshastigheten lik lysets hastighet. Alt som krysser den trekkes ubønnhørlig innover. Fra utsiden ser det ut til at et objekt som faller inn, bremser ned og fryser ved horisonten, og lyset rødforskyves til glemsel. Fra objektets perspektiv krysser det horisonten i endelig tid og fortsetter mot singulariteten.

Hendelseshorisonter er ikke bare teoretiske. Event Horizon Telescope har avbildet skyggen av det sorte hullet i M87, og LIGO har oppdaget sammensmeltingen av sorte hull. Begge bekrefter at hendelseshorisonter eksisterer.