I noen kystfarvann faller oksygennivået så lavt at de fleste dyr ikke kan overleve. Disse områdene kalles døde soner. De dannes når overflødige næringsstoffer, vanligvis nitrogen og fosfor fra jordbruk og kloakk, gir næring til tette algeoppblomstringer. Når algene dør og synker, forbruker bakteriell nedbrytning det oppløste oksygenet raskere enn det kan fylles på.

Lagdeling av vannsøylen hindrer blanding av oksygenrikt overflatevann ned i dypet, noe som forverrer problemet. Dødsonen i Mexicogolfen, som mates av Mississippi-elven, er en av de største og mest studerte. Lignende trekk finnes i Østersjøen, Chesapeake-bukten og mange andre næringsrike systemer over hele verden.

Mobile dyr flykter; fastsittende organismer dør. Fiskeri og økosystemtjenester lider. Å redusere næringsbelastningen gjennom forbedret gjødselhåndtering, avløpsrensing og restaurering av våtmarker som fanger opp næringsstoffer er den primære langsiktige løsningen. Sesongbasert overvåking sporer størrelsen og intensiteten til døde soner hvert år.

En død sone kan utvide seg over tusenvis av kvadratkilometer om sommeren og krympe igjen med høststormer.