Tonehøyde er den psykologiske egenskapen til lyd som korresponderer tettest med frekvens. Det er egenskapen som får en tone til å klinge høy eller lav.

Høyere frekvenser høres som høyere tonehøyder; lavere frekvenser som lavere tonehøyder. Forholdet er ordnet, men ikke helt lineært, og det påvirkes av intensitet og av tilstedeværelsen av overtoner. Stedskoding på basilarmembranen og temporal koding i hørselsnerven bidrar begge til tonehøydeoppfatning, med stedsmekanismer som dominerer ved høye frekvenser og temporale mekanismer ved lave frekvenser.

Absolutt tonehøyde – evnen til å navngi eller produsere en gitt tonehøyde uten referanse – er sjelden og krever vanligvis tidlig musikalsk trening. Relativ tonehøyde, evnen til å bedømme intervaller og konturer, er langt mer vanlig og er viktig for å gjenkjenne melodier. Forstyrrelser i tonehøydeoppfatning kan la lydstyrke og rytme være intakte, samtidig som de forstyrrer gjenkjenningen av taleintonasjon og musikk.

Når en tone høres høy eller lav ut, er tonehøyde opplevelsen hørselssystemet har konstruert fra frekvens.