En smartkontrakt er kode som kjører på en blokkjede. Den utføres automatisk når betingelsene er oppfylt. Ingen advokat, ingen notar, ingen escrow-agent. Koden er avtalen. Hvis du sender 1 ETH til en kontrakt som lover å sende tilbake en token, enten gjør kontrakten det, eller så mislykkes transaksjonen. Det finnes ingen mellomvei og ingen å appellere til. Den endeligheten er poenget. Det er også risikoen. Feil i smartkontrakter har tapt hundrevis av millioner av dollar. DAO-hacket i 2016 tappet 60 millioner dollar. Frysen av Parity-lommeboken låste opp 150 millioner dollar. Kode er lov, og lov kan ha feil.

Ethereum introduserte smarte kontrakter i 2015. Soliditet er det vanligste språket. Utviklere skriver kontrakten, tester den på et testnett, reviderer den og distribuerer den. Når den er distribuert, er kontrakten uforanderlig med mindre den inkluderer en oppgraderingsmekanisme. Denne oppgraderingsmekanismen er en sentraliseringsrisiko. Hvis én lommebok kan endre kontrakten, er ikke kontrakten virkelig desentralisert. De fleste store DeFi-protokoller bruker multisignaturlommebøker eller styringsstemmer for å kontrollere oppgraderinger. Avveiningen mellom uforanderlighet og oppgraderbarhet er en av de sentrale spenningene i design av smarte kontrakter.

Viktige punkter om smarte kontrakter

• Selvutførende – kjører automatisk når betingelsene er oppfylt
• Uforanderlig – kan ikke endres etter utplassering med mindre den er designet for å være det
• Gjennomsiktig – koden er offentlig på blokkjeden
• Reviderbar – alle kan gjennomgå logikken

Les kontrakten før du bruker den. Hvis du ikke kan lese koden, finn noen som kan det. Eller hold deg til protokoller som er revidert og testet i kamp.