Bysantinsk feiltoleranse er et systems evne til å fortsette å fungere selv når noen deltakere lyver eller feiler. Navnet kommer fra et tankeeksperiment om bysantinske generaler som prøver å koordinere et angrep, mens budbringere kan bli tatt til fange eller forrædere kan sende falske ordre. Generalene trenger en plan som fungerer hvis noen av dem er upålitelige. En blokkjede har det samme problemet. Noder kan gå offline. Noder kan sende motstridende informasjon. Nettverket må fortsatt bli enige om hvilke transaksjoner som er gyldige.

Praktisk bysantinsk feiltoleranse, eller PBFT, er én algoritme som løser dette. Den fungerer bra når antallet defekte noder er lite i forhold til totalen. Mange godkjente blokkjeder bruker PBFT-varianter fordi de vet hvem deltakerne er. Bitcoins proof-of-work har en annen tilnærming. Den identifiserer ikke pålitelige noder. Den gjør det dyrt å lyve ved å kreve beregningsarbeid. Den lengste kjeden vinner, og det er uoverkommelig dyrt å produsere en lengre kjede enn det ærlige nettverket.

Terskler for feiltoleranse

• Feiltoleranse for krasj – noder kan feile, men ikke lyve
• Bysantinsk feiltoleranse – noder kan svikte og sende falsk informasjon
• PBFT — tolererer vanligvis opptil en tredjedel av nodene som er defekte

Intet system tolererer et ubegrenset antall dårlige aktører. Spørsmålet er hvor mye dårlig oppførsel protokollen kan absorbere før konsensus bryter.