Spikring fester tre og andre materialer med spiker. Det er en av de eldste og vanligste konstruksjonsmetodene. En spiker er en tynn metallpigg med et hode og en spiss. Den slås inn i materialet med en hammer eller en spikerpistol. Spikeren fester seg ved friksjon og ved deformasjon av trefibrene rundt den. Spiker er billige, raske og sterke. De brukes i rammeverk, kledning, listverk og taktekking. De brukes også i betong, mur og metall, med riktig type spiker.

Spiker finnes i mange typer. En vanlig spiker har et flatt hode og brukes til generell konstruksjon. En boksspiker er tynnere og brukes til lettere arbeid. En overflatespiker har et lite hode som kan settes under overflaten og sparkles. En takspiker har et bredt hode for å holde takstein. En galvanisert spiker er belagt for å motstå rust. En ringspiker har riller som griper tak i treverket. En skruespiker har gjenger som dreies når den slås inn. Hver type har sitt eget formål. Feil spiker kan svikte.

Spikringsteknikken er viktig. Spikeren må slås rett inn og til riktig dybde. En bøyd spiker må fjernes og erstattes. En spiker som er for kort vil ikke holde. En spiker som er for lang vil splitte treverket. Avstanden og mønsteret på spikrene er spesifisert av byggeforskriftene og ingeniøren. En skjærvegg krever for eksempel en spesifikk spikringsplan for å motstå sidekrefter. Spikrene er forbindelsen. Forbindelsen er konstruksjonen. Spikring er enkelt. Det er ikke tilfeldig.