Et morfem er den minste språkenheten som bærer mening. Det kan være et helt ord eller en del av et ord, for eksempel et prefiks, suffiks eller bøyning.

Ordet «ulykkelighet» inneholder tre morfemer: «u-», «lykkelig» og «-het». Hver av dem bidrar med mening. Frie morfemer kan stå alene som ord; bundne morfemer må feste seg til andre former. Språk er forskjellige i hvordan de pakker mening inn i morfemer. Noen er sterkt avhengige av bøyning; andre bruker relativt faste ordformer og formidler relasjoner gjennom ordstilling og separate partikler.

Barn tilegner seg språkets morfologiske system gradvis, noen ganger overgeneraliserer de regler («goed» i stedet for «went») før de mestrer unntak. Språkforstyrrelser kan selektivt svekke morfologisk prosessering. Lingvister analyserer morfemer for å beskrive ords indre struktur og reglene som genererer nye former.

Mening i språket begynner med morfemet, den minste delen som fortsatt betyr noe.